Logisk verneplikt for alle studenter i demokratiets tjeneste

_{Denne teksten ble først publisert på Universitetsforlagets blogg} 

Det var en gang noe som het forberedende, Examen philosphicum. Det er lenge siden. Formålet var å innvie studentene i de store tradisjonene i vestens åndshistorie – og sette dem i stand til ikke bare å forstå denne tenkningstradisjon, men også å hente innsikter derfra til egen orientering og identitet.

Å skape et redskap til å skjerpe egen evne til kommunikasjon – det var hensikten med den unge filosofiprofessoren Arne Næss’ lærebok i empirisk semantikk til forberedende. Boka hadde ikke en særlig opphissende tittel – det må innrømmes: En del elementære logisk emner (ELE blant fansen).

Om tittelen bar preg av noe støv, var innholdet desto mer nyskapende. Og vil jeg rent ut sagt si: opphissende. For å kunne si noe meningsfullt om nettopp denne opphisselsen, må vi se nærmere på tidssituasjonen verket oppstod i.

Næss skrev umiddelbart etter okkupasjonstidens slutt i 1945. I fem år var Norge forsøkt omskapt til en rasistisk diktaturstat under ledelse av en lokal fører. Det var en sivilisasjonskrise.

Boka var for Næss’ del part i et eget filosofisk program. Dette, hva vi kunne kalle språkfilosofiske programmet, var i stor grad inspirert av den vending i retning språkanalyse. Retningen fant særlig sine praktikere i Oxford (J.L Austin var blant de fremste der).

Grunntanken er at filosofiske problemer kan finne avklaring, endog kanskje bli løst, gjennom analyse av hverdagsspråket. Utgangspunkt: den selvsagte observasjon at språk har en notorisk evne til å forhekse kommunikasjonen mellom menneskene.

Mangetydighet, dobbeltkommunikasjon, fordreining av mening, stråmannsargumentasjon («det var ikke det jeg mente eller sa!») og ikke minst uklarhet om hva du selv legger i begrepene – alt dette fløt sammen til et klart program: La studentene avtjene en logiske verneplikt før de starter sine fagstudier.

Saklighet i filosofien som saklighet i arkitekturen, kan du si.

Studentene skulle bli demokratiske borgere. Å forstå hverandre i åpen kommunikasjon er et grunnvilkår for demokratisk samliv. Landet hadde opplevd nazismen. Det var en tett sammenheng mellom den erfaringen og ønsket om klarhet i offentlig og privat kommunikasjon.

En klart bidragende faktor for Næss’ prosjekt var i særdeleshet erfaringene med nazi-propaganden. Som ung mann hadde Næss vært i Wien og opplevd den grøtaktige tenkning rundt folk som Othmar Spann og Oswald Spengler. Tung völkisch illiberal idealisme svøpt i anti-semittisme, sivilisasjonspessimisme og anti-demokrati. Det var tenkere som så den tyske Kultur i kontrast til vestlig Zivilization, det avsjelede kommersielle massesamfunn som især det kapitalistiske England stod for. Dette var en autoritær tradisjon innen tysk idealisme.

Næss så sin fremste oppgave i å splitte denne tåken filosofisk og politisk.

I Wien gjennomgikk han psykoanalyse og ble med i den sk. Wienerkretsen som utformet den logisk empirismen (med bla. Bertrand Russell og Rudolf Carnap som tonenangivere). Overvinnelse av metafysikken gjennom logisk analyse var del av denne kretsens program, som den berømte vitenskapsfilosofen Karl Popper tok videre (bl.a. i bøker som The Open Society and Its Enemies, The Poverty of Historicism and The Logic of Scientific Discovery).

Sent i livet sa Næss at dette språkfilosofiske programmet antakelig var en blindgate. Eller at det ikke ga hva det lovet. Næss arbeidet i mange år med et stort verk som gjennom analyse av faktisk språkbruk forsøkte å avdekke meningslag i menneskelig kommunikasjon (Interpretation and Presciseness, 1953.) Det er nok ikke særlig lest

Ofte oversett er hans begrunnelse for å arbeide med presiseringer og definisjoner: Du får nye innsikter i hva du selv står for. Du øker med andre ord din egen intensjonsdybde (et annet næssiansk begrep), dvs. klarheten og dyden i det du selv står for. Slik kan du klarne blikket når du tenker selv.

Før krigen hadde Næss foretatt en empirisk undersøkelse av hva vanlige folk la i begrepet ‘sannhet’ (Truth as Conceived by Those Who are Not Professional Philosophers, 1937), og han fulgte opp sitt eget program i boka Demokrati –en presiseringsmeny.

Denne boka var et resultat av hans arbeid med å avdekke de underliggende mønstrene i ideologiske kontroverser under den kalde krigen (Ideology, Objectivity and Democracy, 1956), en bok som også var bakgrunnen for Jens A Cristophersens dr.arbeid i samme retning (The Meaning of Democracy).

Under disse studiene ligger forsøk på å anvende den viktige tre-delingen Næss utviklet i ELE mht definisjoner: Først kartlegge hvordan begrepet er blitt brukt (bruksmåtebeskrivende); dernest sette opp hva du mener er kjernen i begrepet (vesens-eller realdefinisjon), og så avklare hvordan vi skal bruke begrepet i våre samtaler (regelgivende definisjon).

Det sier seg selv at demokratibegrepet som er så uklart (kfr. pleonasmen ‘folkedemokrati’) i ekstrem grad trenger en slik presiseringsøvelse for i det hele tatt å kunne brukes i kommunikasjon. («Dette er ikke demokratisk»- hva menes egentlig med det?).

Demokratibegrepet stod sentralt i den kalde krigens stridigheter. Det oppstod en veritabel kødannelse foran begrepet etter krigen – alle ville jo være ‘demokrater’ (selv Franco snakket om et ‘styrt demokrati’).

Arne Næss forsøkte å bruke den empiriske semantikken som en avkjølingsmekanisme når han studerte mannjevningen mellom øst og vest. Sammen med Stein Rokkan som nær medhjelper ledet Næss UNESCO-programmet om Democracy in a World of Tensions. Det var tittelen på boka som kom ut i 1951. Der ble fremtredende politikere og filosofer bedt om å svare på et spørreskjema som kunne avdekke hvori uenighetene stakk.

I dag er det lett å se at Næss undervurderte Stalins forbrytelser, og det er vel naivt å tro at man ved på avdekke skinnuenigheter og uklarheter kunne dempe motsetninger som var ideologisk drevet.

Men intensjonen var klar: språklig klarhet er en forutsetning for i det hele tatt å forstå hverandre. Mye av dagens norske kulturdebattt kunne hatt godt av en logisk verneplikt; de er ofte ullballer sendt ut i det tomme rom. Formidler lite mening.

ELE var del av dette prosjektet. Boka skulle gjøres tilgjengelig gjennom å bli pensum til forberedende. Det sier mye forfallet i norsk universitetsverden at ELE nå er ute, og ex.phil.er redusert til bare en del av introduksjonssemesteret for nye studenter.

Antakelig er ELE for vanskelig for dagens studenter (med det finnes andre bøker som er lettere tilgjengelig, bl.a. Eilert Jahn Lohne ved UiB, og Peter Wessel Zapffe skrev en vittig oppfølger, Den logiske sandkassen).

For meg var arbeidet med dette tankestoffet i grupper en omformende erfaring. Jeg har vansker med å tro at akademikere kan klare seg uten ELE i daglig bruk. Universitetsforlaget må ha den alltid på lager.

Dagens situasjon med fanatiserende religioner og fanatiserende ideologier minner mye om tiden da ELE ble skrevet. Det sier mye om dagens universiteter at de ikke skjønner sin besøkelsestid og restaurerer ex.phil. til fordums storhet, med ELE i sentrum – som en demokratisk førstehjelp og et middel til kamp mot fake news og konspirasjonsteorier. Som Karl Popper sa det: fornuften er en blafrende flamme som lett kan slukkes ut.